BIBELEN – det evige drama

AKTUELT / OPPLEVELSER: www.janpetrus.no – Jeg har vært på teater.  Jeg har sett oppsettingen av Bibelen, i hele seks timer på Det norske teateret, i Oslo. Det ble en fantastisk lørdag. Stoffet bar i all sin visdom og all sin tidløshet. Dette var forkynnelse, misjon, kunst og fortolkning i en herlig blanding som gikk til hjertet hos mange, og i strupen til andre. – Men slik skal teater være.

ETTER forestillingen reiste den fullsatte salen seg og trampklappet i runde etter runde. Skuespillerne bukket og smilte, smilte og bukket. Dette var verken Ibsen eller Hamlet, Jesu Christ Superstar eller Beatels. Dette var bare de gamle skriftene i nye kulisser, visualisert og forenklet, banalisert og fortolket så det meste listet seg under huden og engasjerte.

HVORDAN klarte de det? – Så vidt jeg vet har teateret arbeidet i team. Ulike forfattere har jobbet med ulike sekvenser og noen har sydd det hele sammen, til et drama om livet og troen, lyset og mørket. – Ikke alt var like vellykket. Noen stykker var direkte dårlige. Stort sett gjaldt det sekvensene hvor det tidløse ble tidsbestemt til vår egen tid. Da lå banalitetene og lurte i kulissene og gjorde alt bare dumt. Springende og usammenhengende virket også hele første akt, med bilder og tekster fra Det gamle testamentet. Her burde noen ha visket regissøren i øret at dette ikke var godt nok. Den røde tråden manglet, eller i det minste kunne den blitt mye tydeligere. Skapelsen, Moses og stentavlene, Abraham og sønnen Isak og Jesajaordene om Herrens lidende tjener, stod imidlertid klippefast i min hukommelse etter forestillingen. Sterkt, enkelt og riktig.

JESUS FRA NAZARET het den andre akten. Her var den røde tråden strammere. Stoffet mer eksistensielt og tidløst. Historien dypere og mer spennende. Den menneskelige dialogen mellom Josef og Maria etter Jesu fødsel var gjenkjennelig og almen. Når Josef spurte: Hvem er faren. Er du voldtatt. Hva skal jeg tro?  – så kunne enhver mann i hele salen sagt det samme. – Dialogene og det personlige dramaet mellom Jesus og bestevennen fra guttedagene, Judas – var sterk og reflektert. Judas rolle er spennende. Han hadde en «mission». Hadde han noe valg? – Eller var han bare en av oss? Her får enhver svare for seg selv. Det samme skjedde i scenen om Jesu Bergpreken fra Matteusevangeliet. Alle skuespillerne inntok ledige plasser i salen, hvoretter Jesus stod alene og holdt sin tale til oss. Det hele ble avslutte med Fader Vår, så sterkt at både jeg og mange rundt meg bad med. I det øyeblikket var teateret ikke teater men et hellig sted. – Takk til Stein Winge, og alle hans medforfattere.  – Med hilsen / jph