- Flukten og drømmene ..
MyBestJourneys: www.janpetrus.no – ”Arbeid skaper velstand, men for mye velstand skaper fremmedgjøring til eget arbeid!” Antonio reiste seg med sine 191 cm og 97 kilo og gestikulerte ivrig. De mørke øynene lynte. Håret var ennå ungt. Kroppen veltrent og ordene skarpe som pistolskudd. Den høyreiste skikkelsen fikk alles oppmerksomhet. Antonio hadde ”empowerment” og utstråling. Når Antoni reiste seg lyttet alle.
JEG SATT MUSESTILLE og betraktet det hele. ”Om fem år er Europa en slagmark” fortsatte Antonio. EU har blitt for stort. Finanskrisen viser at motsetningene mellom de velorganiserte og de lånefinansierte statene i EU øker og øker. Alle vil ha velstand, men ingen vil arbeide. Europeerne setter nesa i sky og kjøper alt de trenger fra Kina og andre billigland. Pakistan, tyrkere og nordafrikanere tar alle jobbene vi ikke vil ha. Snart overtar de bankene våre, forbruksindustrien vår og tilslutt makten. Europa blir en slagmark. – ”Jeg kjenner krigen. Jeg har kjempet i 15 år på slagmarkene rundt i verden. Seks av dem som kaptein under borgerkrigen i Angola. Mine soldater drepte mange. Jeg lærte dem opp til å forsvare seg, slik jeg selv ble opplært av det gamle regimet i Østtyskland og på militærakademiet i Moskva. Jeg orker ikke mer krig. Jeg vil leve. Jeg vil arbeide. Jeg flytter fra Europa, før det blir for sent!”
ANTONIO merket oppmerksomheten. Stillheten var til å ta og føle på. Ingen sa noe. Jeg stirret ned i ølglasset og ventet spent. Antonio hevet stemmen enda en oktav og fortsatte resonnementet. ”Å bli fremmed overfor eget arbeid, er å dø mens man lever. De andre vil overta våre jobber, våre boliger og vår makt. Europeiske kvinner ønsker verken sex eller barn. I stedet gir vi penger til de andre, for å føde. Vi blir færre og færre. Ikke arbeid, men tomhet fyller oss og våre liv. Krigen og krigene som kommer er umulig å unngå, men jeg vil ikke mere. Jeg og mine menn drepte mange nok. Ingen av mine krigskamerater lever i dag. Jeg vil ikke dø. Jeg flytter fra Europa!”
ORDENE ble hengene i luften som et tordenskral. Ved nabobordet begynte noen å klappe. Snart klappet alle gjestene i den lille baren. En erkjennelse snek seg rundt bordene. Jeg hørte vinden viske: ”memento mori”. Jeg bestemte meg for å fortelle hans historie … Med hilsen/jph.
